lørdag 2. januar 2016

"Fremmed i eget land?"



Fremmed i eget land? 


Utgangspunktet for dette blogginnlegget er boken "Fremmed i eget land" som utkom på forlaget Vigmostad&Bjørke høsten 2015. Boken er skrevet av Halvor Fosli. Fosli selv er fra Telemark, har studert en rekke universitetsfag (blant annet sosiologi og kristendom), og er forfatter og forlegger. I boken har han intervjuet ca 20 informanter som mener de føler seg fremmed i eget land. Landet i denne sammenhengen er Groruddalen. Siden Fosli ikke kjenner meg, og derfor ikke fant meg som et intervjuobjekt, vil jeg nå intervjue meg selv. Spørsmålene jeg stiller meg selv, er omtrent de samme han bruker i boken sin. Du kan kanskje lese dette som et siste kapittel i boka hans. Jeg har et lite håp om at han leser det selv.

Men for å gjøre det helt klart: jeg har stor forståelse for flere av erfaringene Foslis informanter har gjort seg, og deres stemme bør høres. Men jeg synes personlig at Foslis bok er unyansert, noe forenklet og med endel ledende spørsmål. En del av historikken er boken er tilnærmet feil. Fosli fremstiller det som om Groruddalen var en vakker idyll i sin spede start. Det er ikke sånn at det var så mye bedre før. Forfatter Øyvind Holen har også påpekt dette. Det er faktisk nesten motsatt: det er bedre nå. Ikke glem Stovner-rapporten. Mitt inntrykk er at Groruddalen er et mye roligere område nå, selv om ikke alt bare er idyll.

For meg er boka interressant. Jeg er selv en såkalt "innfødt" i Groruddalen. Jeg har, hvis jeg ser bort fra mine ca 4 første måneder som nittedøl og mitt ene år i Gjøvik, bodd i dalen i hele mitt liv. Om jeg kommer til å fortsette med dette, er avhengig av mange ting, men neppe det at jeg føler meg "fremmed". 






Kan du fortelle kort om livet ditt så langt?

Jeg vokste opp på Rødtvet, i en rolig barnevennlig gate. Jeg liker å se på den gaten som en Lindgrensk bråkmakergate, alle ungene lekte sammen i gata uavhengig av alder.  Gata var lite trafikkert, vi trillet dukkevogner, solgte ting og tang til forbipasserende, lekte i bekken og sånt som unger gjør. Rundt hjørnet hadde vi akebakker og broren min bygde egen hoppbakke rett rundt hjørnet. Vi bygde snøhuler og løp inn ut av hverandres hjem.  Ti minutter unna fant vi badeparadiset i Vesletjern, og med mulighet for lange skiturerer om vinteren.
I barnehagen var jeg lenge dronninga på haugen, men da jeg startet i første klasse ved Rødtvet skole  begynte hverdagen for min del. En ganske tøff hverdag i Oslo på 1980-tallet.

Hva mener du med det?

Fra å være en mer eller mindre ledertype i gata og i barnehagen, i full forvissning om at jeg var mer enn bra nok, ble jeg forvandlet til en usikker jentunge som fikk smake på hierarkiet i en stor ungeflokk. Det var alt annet enn idyll. Klassemiljøet var tøft, og jeg slet nok litt med de sosiale kodene. Det var også et stort fokus på hvem som bodde i hus, og hvem som bodde i blokk. Det dannet seg klikker blant barna, der jeg selv ikke fant noen naturlig klikk. Dessverre var jeg og har alltid vært siden, ganske håpløs med runde gjenstander som spretter ukontrollerbart rundt (ballspill), og derfor ble jeg alltid valgt sist når vi skulle danne lag i gymtimene. Lærerne syntes det var lurt å be de mest populære elevene velge lag. Det var mye mobbing i min tid på skolen, uten at de voksne på skolen syntes å bry seg nevneverdig. Jeg har ikke vært utpreget plaget på samme måte som mange andre, og det siste året i grunnskolen lærte jeg å verbalt slå fra meg. Men skolemiljøet har satt preg på livet mitt.
Det var heller ikke særlig kult å være flink på skolen. Jeg kan også huske at det var snakk om gjenger, innbrudd og brannstiftelser i min oppvekst.  Siden Foslis bok fokuserer på innvandring, kan jeg nevne at det var så godt som ingen med annet enn etnisk norsk bakgrunn på skolen i min oppvekst. Jeg husker godt at det begynte en inder da begynte på ungdomstrinnet. Det var veldig eksotisk. 
Til tross for lite idylliske erfaringer fra barneskolen har jeg valgt å etablere meg i Groruddalen, ja faktisk i nøyaktig den samme "bygda" som jeg vokste opp i.

Hvorfor det, når du hadde såpass mange dårlige erfaringer fra barndommen?

Jeg har jo hatt en veldig god barndom hvis vi ser bort fra skolegangen. Mine foreldre og søsken, samt vennene mine har alltid vært der for meg. Dessuten er Grorud bydel en fantastisk flott bydel. Det er kort vei til sentrum, boligene er rimeligere enn mange andre steder i Oslo, og naturen er rett utenfor stuedøra. Jeg også heldig å få jobb i dette området, og kort vei til jobben er både tidsbesparende og miljøvennlig.  Jeg fikk dessuten inntrykk av mye i dalen var blitt bedre etter at jeg jeg var barn.

Hva har blitt bedre? 

I hovedsak mer fokus på skole, utdanning og arbeid mot mobbing på skolene. Jeg har hatt barn på flere ulike skoler i Groruddalen. Vi har ikke like god erfaring med alle skolene, men jevnt over er det en forbedring fra da jeg selv gikk i grunnskolen. Med tanke på at skolene håndterer en elevgruppe med bakgrunn fra hele verden vil jeg tro at kvaliteten på skoleledelse og lærere må ha hevet seg ganske kraftig. Men det viktigste og mest positive ved å voksne opp i Groruddalen i dag er den forståelsen barna får for andre mennesker. Toleranse, respekt og gjensidig læring.

Har du hørt om problemet med salamimobbing?

Jeg har lest om det i mediene, og mistenker hele historien å være medieskapt. Har som sagt hatt barn i ulike skoler i dalen i minst 10 år, og ingen av dem har nevnt dette med ett ord. Ved bursdager har noen av barna tatt med seg egen mat, og det er jo helt greit. Det har aldri vært større problemer rundt det med venner på besøk eller matservering i bursdager.


Ønsker du redusert innvandring?

En av årsakene til at jeg velger å bo i det du kaller et "innvandringstett område" er at jeg mener det gir en ekstra dimensjon for mine barn å voksne opp i et samfunn som ikke er blendahvitt. Den store utfordringen i verden nå er at mennesker ikke godtar at andre er forskjellig fra en selv. Det gir grobunn for konflikter. Jeg ønsket å gi mine barn muligheten til å lære at vi er både like og forskjellige, og at det er greit. Jeg ville gi dem muligheten for å utvikle et stor grad av toleranse.
Innvandring i Norge er en berikelse, men det er viktig at landets myndigheter legger opp til at alle nye innbyggere i blir stilt krav til, samtidig som de presenteres for løsninger som hjelper dem til å starte et eget produktivt liv, så de kan brødfø seg selv og familien, og bidra til fellesskapet.
Jeg ser det også som vår moralske plikt å hjelpe mennesker for flykter fra krigsherjede områder.Men innvandring medfører også noen utfordringer, og noen skoler har for høy andel minoritetsspråklige elever. Dette er en politisk utfordring, der hovedårsaken er økonomisk ulikhet og boligpolitikk.

Groruddalssatsningen -har du tro på den?

Jeg har stor tro på Groruddalssatsningen. Groruddalen har vært Oslos akilleshæl lenge nok. Nå er det Groruddalens tur! Groruddalen er preget av at det Oslo egentlig vil skyve bort, har blitt plassert her. Folk i Groruddalen har blitt belemret med tungtransport, snødeponier, industri, store varelagre, brakkebygninger, terminaler og så videre. Dette må ta slutt. Og Groruddalssatsningen har endelig forsøkt å bøte litt på dette, og laget fantastiske fine parkområder flere steder i dalen. Jeg ønsker nå at Groruddalen skal videreføres, men da med et fokus på gode møteplasser for innbyggerne, som kan øke muligheten for at folk blir kjent med hverandre på tvers av kulturer.Midlene som ligger i satsningen må brukes riktig.

Kjenner du folk med innvandrerbakgrunn?

Ja, jeg har flere bekjente med innvandrerbakgrunn. Barna mine har venner  med annen bakgrunn enn norsk. Selv har jeg ingen nære venner med annen bakgrunn, men jeg har i grunn ikke så mange nære venner heller. Jeg kan godt tenke meg å bli bedre kjent med flere.
I yrket mitt møter jeg mennesker med ulik kulturell bakgrunn hver dag. I blokka vår bor det flere med annen bakgrunn, blant annen to tyrkiske familier. Jeg møter de mest ved dugnader og på sommerfesten, men det gjelder de andre naboene også.

Synes du islam er en berikelse i mangfolds-Norge?

Dette spørsmålet er veldig ledende. I 2015 har sett hva slags grusomme gjerninger som har blitt gjennomført i islams navn. Det er derfor nesten forventet at alle som får dette spørsmålet svarer nei. Det går nesten ikke an å si at islam er en berikelse etter terrorhandlingene den siste tiden. Generelt kan jeg si at jeg er skeptisk til for sterk tilhørighet til noen religioner. Likevel er det viktig at mennesker forsøker å forstå hverandre og lære av hverandres religion og kultur. Selv får jeg en slags sjelero av å sitte i en vakker kirke, uten å definere meg som veldig religiøs. Jeg er nysgjerrig på andre religioner, og kunne godt tenkt meg å besøke både hindutempelet på Ammerud og moskeen på Furuset. Hvis jeg fikk mulighet. Når du spør direkte om Islam er en berikelse så krever dette et langt og gjennomtenkt svar som jeg må komme tilbake til. Det er mye ved denne religionen/kulturen som virker veldig fremmed for meg og som jeg trenger mer kunnskap om. Jeg synes det er spennende å høre om erfaringer fra muslimer jeg kjenner, både om ramadan, faste og andre tradisjoner. Kulturer som er med på å undertrykke kvinner er aldri et gode. Jeg skulle ønske det lå mer til rette for en erfaringsutveksling på alle plan, spesielt i mediene. Jeg tenker at NRK har et stort ansvar. De burde gi alle folkegrupper i Norge en stemme for å bidra til læring og toleranse.

Er du redd for at voksende gettoer vil føre til konfrontasjoner i fremtiden?

Ja, definitivt. Men da tenker jeg ikke nødvendigvis på Groruddalen. Men selvfølgelig, ingen vil ha gettotilstander. Det er allerede områder i Groruddalen som politikerne bør rette sitt blikk mot. Men den største gettoen i Oslo er på vestsiden av byen. Dette gis altfor lite oppmerksomhet. Folk som bor på den andre siden av byen er redde for å besøke Groruddalen. Hva kommer dette av? 
Etter min mening er Oslos største utfordring at den er så delt. Og dette har overhode ikke noe med de såkalte innvandrerne å gjøre. Det handler om økonomi og historie. Hadde jeg vært politiker i Oslo i dag ville jeg forsøkt å kjempe mot den delte byen. Mange uroligheter i verden i dag oppstår på grunn av økonomiske forskjeller. Selvsagt kan ikke alle være like, men en viss utjevning både med tanke på inntekter og boligmasse vil harmonisere befolkningen. Jeg har ikke nok kunnskaper til å komme med løsninger, men dette bør ha en høyere prioritet blant de som styrer Oslo.

Tror du folk er redd for å si eller skrive det de mener?

Jeg er i hvert fall ikke redd selv. En del som er kritiske til innvandrere er kanskje redde for å bli stemplet som rasister. Det er synd hvis de ikke føler seg fri til å delta i debattene. De nye sosiale mediene har bidratt til at grasrota kan komme i kontakt med politikere, og det er en stor demokratisk forbedring.  Og hvis du leser kommentarfeltene i nettavisene ser det ikke ut som om folk er så redde. Snarere tvert i mot.

Hvorfor er det så få som har redusert blandingskrets tror du?

Jeg tror det er en blanding av at folk søker seg til de menneskene de er trygge på, og at det finnes for få uavhengige møteplasser.  Men jeg ser jo selv at det via skolen og andre utdanningsinstitusjoner skjer en endring og at flere har blandede omgangskretser nå enn tidligere, spesielt ungdom. Det er en utfordring at mennesker bosatt på østkanten ikke møter folk på vestkanten, og at det er så mange fordommer begge veier der.

Hvor representative tror du dine erfaringer er for andre etniske nordmenn i ditt familie-, venne- og bomiljø?

Det er et vanskelig spørsmål, enhver har jo sine oppfatninger. Men jeg har ikke inntrykk av at folk føler seg fremmed i mitt nabolag i noen særlig stor grad.


Vesletjern i Grorud bydel


Hva synes du om Norge i dag når det gjelder integrering? 

Hva kan jeg si? Det er et helt eget fag å svare på. Mitt inntrykk er at det går bra for de som har ressurser fra før. Jeg mener at integrering er avhengig av gode møteplasser. De blir det færre og færre av, i det posten blir post i butikk, banken og andre lokale tjenester legges ned. Biblioteket er den beste møteplassen for integrering i 2015, sammen med skole, barnehage og arbeidsplass. Integreringsarbeid må fokusere på å få alle med, og er en blanding av å stille krav og gi tilbud om hjelp. Språk er det viktigste, og da mener jeg blant annet at kontantstøtten ikke akkurat bidrar til å få kvinner ut i arbeid og ut på skolen for å lære norsk.


Hvorfor flytter noen norske ut av innvandrertette boområder, tror du?

Jeg tror nok at det er skremmende for enkelte foreldre å sende barna på skoler med svært høy andel barn med annen kulturell bakgrunn enn norsk. Denne frykten kan være både begrunnet og ubegrunnet, men frykten i seg selv er lite konstruktivt. Alle ønsker det beste for sine barn. At noen skoler i dalen har bortimot ingen etnisk norske barn er en utfordring politikerne må ta tak i. At Oslo er en så delt by er problematisk.

Kan du nevne noen eksempler?

Jeg har allerede nevnt nærheten til marka og samtidig kort vei til sentrum. Oppvekstmiljøet er fantastisk; mange steder i Groruddalen kan du slippe relativt små barn ut på lekeplasser alene, det er små skogholt å leke i, små bekker og det er gode muligheter for å drive idrett. Det er mange som jobber frivillig her for å gi barn og unge et flott oppvekstmiljø. I min bydel er det hele tre ungdomsklubber. Jeg har hørt at kviminaliten er lav i sett i sammenheng med resten av Oslo, og jeg føler meg trygg både på bussen og banen selv sent om kvelden. I Groruddalen kan du også få mange kvadratmeter for færre penger. Men da bør du være rask, før alle andre leser dette og løper og kjøper...

Har du mer eller mindre tillit til medborgere nå enn før?

Jeg har stor tillit til de aller fleste som oppfører seg ordentlig.

Føler du deg trygg i Norge? Låser du døra oftere?

Jeg følte meg ikke mer trygg før. Jeg har alltid låst døra. Og jeg føler meg trygg når jeg tar forholdsregler, som å låse døra.

Hva tror du dine barn og barnebarn vil oppleve dersom innvandringen fortsetter som i dag? 

Det er utrolig viktig at oslofolk blander seg mer, så vi unngår den rike hvite gettoen. Alle har i dag godt av å omgåes mennesker som er litt annerledes enn seg selv. Innvandringen til Groruddalen vil fortsette å øke dersom etniske nordmenn ikke få med seg hvor flott det er å bo i Groruddalen. Det er mange etnisk norske som går glipp av gode bomiljøer da. Jeg bekymrer meg ikke for barna mine, i hvert fall ikke når det gjelder dette.

Hvordan skal vi få flere etniske nordmenn til å flytte til Groruddalen/unngå å flytte ut?

Vi må obbe for å bedre Groruddalens omdømme. Polikerne må bidra til å opprettholde og skape gode møteplasser for folk, der de kan være sammen eller alene sammen. Mediene må se ansvaret de har for ikke å opprettholde gamle myter. Folk som bor i Groruddalen må være stolte og vise dette utad. Vi må kjempe mot mindreverdighetskomplekset vårt. Folk i Groruddalen er mer enn bra nok. Nå har Oslo både byregjeringsleder, ordfører og varaordfører med bakgrunn fra Groruddalen. Jeg har tro på en positiv endring!


Synes du nordmenn er rasistiske?

I noen grad er nordmenn rasister. Først og fremst er mange redde for det de ikke kjenner. Dette kommer til uttrykk i kommentarfeltene til nettavisene. Kunnskapsløshet er også farlig. Vi må søke kunnskap om hverandre. Vise nysgjerrighet. Spør vi oss selv: hva kan jeg lære av deg? Vi må skape gode møteplasser der det er naturlig for mennesker å møtes.

Og helt til slutt: hvorfor fortsetter du å bo i Groruddalen som er et så innvandrertett område?

Groruddalen, og min bydel spesielt, gir meg det jeg trenger av et bomiljø. Jeg mangler ingenting, og jeg er omgitt av hyggelige naboer.  Heldigvis har oppvekstmiljøet bedret seg siden jeg gikk på skolen. Da var det lite fokus på å jobbe for å forhindre mobbing, og det var ikke kult å være skoleflink. Nå er det mye større toleranse for forskjeller. Og en siste ting som er bra: det er utrolig lite motepress. I andre deler av byen føler ofte foreldre seg presset til å gi barna dyre jakker og vesker. Dette er nærmest fraværende her hvor jeg bor. Det er veldig deilig. Dessuten er det veldig lite drikkepress blant ungdommene her. Vi ser lite av de "hjemme-alene"-festene politiet snakker om når det gjelder andre deler av byen. Jeg føler at det er trygt å la ungdommene styre leiligheten alene en helg her. Det blir sjelden problemer.

Til Fosli: Nei, jeg føler meg ikke fremmed i eget land. Selv ikke på Grorud. Jeg føler meg snarere helt hjemme.




fredag 27. september 2013

Faen ta skjebnen av John Green

Boken "Faen ta skjebnen" av den amerikanske forfatteren John Green er en av mine absolutt favorittbøker blant nyere ungdomsbøker.
 

Bokens originaltittel er "The Fault in our stars", og ble utgitt i 2012, med et førsteopplag på 150 000 bøker. Time Magzine kalte boken "damn near genius", og filmselskapet Fox har også kjøpt filmrettighetene.

Forfatteren sier selv at han har hentet tittelen fra et sitat fra Shakespeares Julius Cæsar ; "The fault, dear Brutus, is not our stars, but in ourselves, that we are underlings". Samtidig får jeg veldig assosiasjoner til den samme forfatterens Romeo og Julie.

Hazel er en ung jente med en alvorlig diognose. Helt siden hun var ganske liten har hun vært syk. Hun har en uhelbredelig kreftsykdom, og sier selv at lungene henne har glemt å være lunger. Derfor må hun alltid drasse med seg en oksygenflaske. Dessuten fører de sterke medisinene hun tar, og som også holder liv i henne, med seg en rekke ubehgelige bivirkninger. Trist, synes du? Orker ikke flere kreftbøker? Ikke vær bekymret!

"Faen ta skjebnen" er så mye mer enn en kreftbok. Boken er en hyllest til ungdom, livet og kjærligheten. Og til å våge å benytte seg av de gledene livet byr på. Hazel tropper opp på en støttegruppe for ungdom med kreft. En dag er Augustus der. Han er dødskjekk, kreftfri, men mangler et ben. Dessuten legger han merke til Hazel, og en kjærlighetshistorie er uunngåelig. Med varme, selvironi og optimisme møtes disse ungdommene i en vanskelig livssituasjon. Måten de takler motgang på er besnærende, de går på med krom hals. Boken er grusom, morsom, tåredryppende og vakker. Og fantastisk godt skrevet. Dessuten er omslaget til boken aldeles nydelig!

Forfatteren mottok Time magazin 1. fiction of the year 2012 for denne boken, og det er vel fortjent. Nå håper jeg norske forlag også oversetter de andre bøkene hans til norsk.

Les forfatterens hjemmeside her.


torsdag 19. september 2013

Fra Oslo til Lahore av Mahmona Khan


Jeg begynte å lese den nye boka til Mahmona Khan med store forventninger. Hun kan skriver drivende godt for ungdom, det viste hun i hvert fall med boken "Skitten snø", som var hennes første skjønnlitterære bok. Fra før har hun skrevet "Tilbakeblikk - Da pakistanerne kom til Norge" (2009) og vært medredaktør til "Utilslørt - muslimske råtekster" (2011). 

Khan har fått mye oppmerksomhet etter "Skitten snø". Fra å få tittelen "bibliotekenes superstjerne", til å havne på utlånstoppen til Deichmanske bibliotek, sammen med anerkjente utenlandske serier. Jeg tviler ikke på at bibliotekarenes formidling av boka hadde mye å si for dette.

Nå kommer altså oppfølgeren! 



«Fra Oslo til Lahore» er ikke litteratur av overveldende høy kvalitet, der hver setning er som et smykke. Dette er en bok du må haste videre i for å finne ut hva som skjer. Det er handlingen som står i fokus, og jeg antar at forfatteren har satt seg som mål å skrive en roman som får mindre leseglade ungdommer til å sluke boken. Jeg tror hun lykkes.

«Skitten snø» kom ut i Norge i 2011. Her møter vi venninnegjengen Sumera, Charlotte, Ambar og Anila for første gang. Disse jentene møter vi igjen nå.

Ambar er i Lahore, Pakistans nest største by. Hun er nygift og lykkelig. Hennes ektemann Omar jobber som IT-ekspert i et stort pakistansk selskap. Han jobber mye, og Ambar lengter etter å få tid alene sammen med han. Endelig tar han henne med seg på bryllupsreise til Dubai. Hotellet er flott, maten er deilig, og best av alt: hun får Omar for seg selv!

Dette er ingen ungpikeroman om et kjærlighetsforhold. Dette er hardcore krim for ungdom, med elementer som drap, biljakt, hemmeligheter, spionasje, frykt og paranoia. Samtidig fortsetter forfatteren historien om det sterke vennskapet mellom jentene i Norge.

Fortellingen raser raskt fremover. Et mord er begått i Dubai, og nygifte Ambar står mitt oppe i det. Ikke bare har hun mistet den hun elsker høyest, hun blir også mistenkt for å stå bak mordet.  Ved hjelp av en advokat fra Norge klarer hun etterhvert å komme seg ut av Dubai og tilbake til Oslo. Etterforkningen fortsetter, med bistand fra norsk politi. Tilbake i Oslo er hun full av sorg, frykt og tiltaksløshet. Kan venninnene hennes hjelpe henne? Det viser seg raskt at de som sto bak drapet i Dubai er ute etter Ambar. Hvorfor, vites ikke før mot slutten av historien, og skal ikke røpes her. 

Dette er en kul historie, jeg liker den godt, den er lettlest og med en god spenningskurve.  Jeg savner litt  flere utbroderinger, flere skildringer av hvordan det virkelig er i Dubai og i Lahore. Jeg har aldri vært der, og denne boken ga meg ingen stemninger, lyder og lukter fra områdene de besøker i historien. Jeg savner noen sanseligheter, følelsen av varme, av dufter. Den pakistanske kulturen i Oslo, er imidlertid godt beskrevet, på samme måte som i «Skitten snø». Familiesamholdet, styrken og kjærligheten mellom foreldre, søsken og barn er godt skildret. Ord og uttrykk på urdu er et fint krydder. Disse uttrykkene er også forklart bak i boka.  Alt dette gir en interessant og viktig dimensjon i fortellingen. 

Jeg leser boken på den måten jeg tror den er ment, som en «page-turner» for ungdom som ikke er så lesevante, og med dette for øye  er boken spennende, har mye driv og action, og jeg tror den kan vekke leselysen hos mange. Dette er jeg opptatt av, og det gleder meg at det virker som forfatteren også er opptatt av dette.  Så gjenstår det å se om vi klarer å få denne boka også inn på listene over mest utlånte bøker! 

fredag 13. september 2013

Bomb dem! av Mikael Niemi

"Bomb dem
Bomb hele dritten
Kast granater i korridorene
Bomb hjernene
Kast ildstråler inn i klasserommene, i klasseroms-
cellene
Det takkete blir rundt
Det runde blir et hjerte
Hjertet fylles med bensin og kastes
Slik at sjelene brenner
Slik at vi dør og begynner å leve
Slik at taket løfter seg og vi kan se
Den røde himmelen"



Dette diktet skriver den 16 år gamle navnløse hovedpersonen i boken "Bomb dem!" av Mikael Niemi.

Gutten som ikke føler seg sett. Gutten som mener han er middels i alt, han savner en karakter, et liv, å bety noe for noen. Hovedpersonen har et noe snevert syn på sine medlever. Enten er de drittsekker, eller så er de idioter. Selv er han ingen av delene, bare middels. En drittsekk kan han ikke være, mener han. Drittsekkene er de som skal få seg fine jobber, bruker spisse albuer for å komme seg frem i livet, og blafrer med statuser og visittkort. Idiotene er alle de andre. En idot kan han bli, men han vil ikke slutte å kjempe, ikke slutte å "brenne". Målet hans er å slutte å være et "hudløst null".

Han begynner å skrive dikt. Diktene hans er fulle av frustrasjon, fulle av hat, av vold. Men i skrivingen finner han ut at han har et talent. Endelig er han ikke lenger middels. Dette er en gave han har fått. Han henger opp diktet sitt på skolens oppslagstavle. Det blir ikke godt mottatt av skolens ledelse. Så blir han kjent med Påle, en ensom ulv med en voldelig far og psykisk syk mor. En dag har Pålle skaffet til veie en revolver....

Boken er inspirert av diverse forferdelige skolemassakre som har funnet sted i Finland. Den stiller spørsmål om hva som skjer i et menneskesinn i tiden før han utfører grusomme handlinger. Hva er motivet, hvordan kan handlingene forklares, og er handlingene forståelige? Boken er også aktuell i forhold til Utøya-tragedien som rammet Norge 22. juli 2011.

Forfatteren er best kjent som mannen bak den hysterisk morsomme boken "Populærmusikk fra Vittula". Denne gangen er temaet langt fra humoristisk. Det er en sterk historie vi får servert her. Og en historie til ettertanke. Hva kan hver enkelt av oss bidra med for å hindre at frustrerte unge mennesker går til slike drastiske skritt som skildres her?

Boken kan anbefales som et utgangspunkt til samtaler om disse temaene, i tillegg er det en svært velskrevet, sterk og sår bok.

Jeg har brukt den i formidlingssituasjoner til 9.trinn, med godt resultat. Temet som tas opp er av interesse for mange ungdommer, og bør leses også av flere lærere. 

Les en mer utførlig anmeldelse av boken her.

onsdag 6. februar 2013

Voksenlitteratur for ungdom

Jeg ønsker tips om voksenlitteratur som egner seg for ungdom, både på ungdomsskolen og videregående. Er det noen som kunne tenke seg å gi meg noen tips her på siden min?

Planlegger å skrive et blogginnlegg om temaet, og det hadde vært spesielt gøy å få noen svar fra ungdom! Mer kommer :-)

tirsdag 18. desember 2012

Lille ekorn av Linn T. Sunne Alt jeg vil er å kysse deg av Charlotte Glaser Munch



«Å se deg. Slik ingen har sett deg. G»
Aurora er 14 år og håndballspiller. Den beste på laget. Håndball er selve livet for henne.
Gaute er 39 år, far og håndballtrener. En dag ser Aurora Gaute på en ny måte. Øynene hans. Måten han ser henne. Han inspirerer henne til å trene hardere. Hun blir tatt ut til ungdomslandslaget. Hun er talentfull.  Han oppmuntrer, ser, gir all slags oppmerksomhet. Han sender henne sms. Han ringer henne. Han kaller henne «lille ekorn». Gir komplimenter.  Hun faller.
Aurora vet at det er galt. Hun tør ikke fortelle noen om følelsene sine. Gaute er voksen, han fristes, han frister. Så en dag blir de oppdaget.
En skremmende aktuell bok for ungdom, sett i kjølvannet av Vågå-saken. Det er lett å legge skylden på Aurora. Hun er pågående, intenst forelsket, hvem ville ikke falle for dette? Men boken er tydelig på at det er den voksne som har det hele og fulle ansvaret for det som skjer.
Lettlest, godt skrevet og viktig. Boken fikk Brageprisen i 2012 for beste ungdomsbok.
Det har kommet en annen bok med det samme teamet denne høsten, «Alt jeg vil er å kysse deg» av Charlotte Glaser Munch. Også en bok som vet å legge ansvaret rett sted.  Om Sara, omtrent like gammel som Aurora. Sara flytter til et nytt sted. Venneløs og utilpass er hun i en sårbar situasjon. Det eneste lyspunktet er lille Ivar som hun passer for den fraskilte naboen på 29. Fasinasjonen for denne faren, oppmerksomheten hun får, og de felles middagene de har sammen gjør henne glad og ør. Alt hun vil er å kysse han.

Følelsene og forventningene til disse jentene er skildret med innlevelse, realisme og stor varme. Unge jenter må få lov til å ha sterke følelser, men det er alltid den voksne som har plikt til å si nei. Det er så lett å skyve ansvaret over på offeret. Begge disse bøkene viser at det er feil.

søndag 21. oktober 2012

Astrup Fearnley-museet: ikke for barn?

Lørdag formiddag en regnfull høstdag i Oslo. Hva skal vi finne på? Etter litt drodling fant jeg og kjæresten ut at dagen passet ypperlig til et museumsbesøk. Begge var barnefri, og hadde litt tid for oss selv.

Det at vi ikke hadde barn med oss, skulle vise seg å være et lykketreff. Vi besøkte nemlig det nye Astrup Fearnley museet på Tjuvholmen. En kunstsamling plassert i et arkitektonisk vakkert bygg, omkranset av Oslofjorden og Oslos mest fasjonable boligstrøk, porschebutikk, restauranter og rikfolk.

Museet var proppfullt av mennesker, det var lange køer foran billettsalget, og paraplyene var oppstilt ved inngangpartiet. Våte og kalde osloborgere gledet seg nok til å oppleve en av byens kunstattraksjoner. Med liten kunsterfaring stilte vi oss forventningsfulle opp i kø og betalte våre 100 kroner i inngangspenger. Alt vel så langt. Vi gledet oss. 

Vel innenfor var det masse kunst som vi ikke forstod oss noe særlig på, oppstablede malingspann, malerier med samfunnskritiske tekster, en oppblåsbar delfin med kjeler og stekepanner hengende under, en hund som var blitt til en dørmatte, en merkelig fotballbane med store naivistiske "barnetv"-hoder plassert over og masse annet. Det var i grunn litt morsomt. Vi tullet og tøyset, og jeg tenkte at hit må jeg ta med barna en dag.

Men lenger inn i museet kom jeg på andre tanker. Her fantes også det omstridte kunstverket "Mother and child devided", en delt ku og kalv, ganske groteskt og ekkelt. Hva er det jeg ikke forstod av dette? Hva tenkte egentlig kunstneren her? Hva er koden? De opphengte døde sauene var også egentlig bare ekle. Og sikkert ganske skremmende for små barn.

Mother and child devided


Innstallasjonen av to mennesker klar til operasjon, der bare kjønnorganene er synlige, var nok også et forsøk på å provosere. Enkel sjel som jeg er, klarte jeg ikke å la meg bevege av dette. Noen barn vil nok synes at gullstatuen av Michael Jackson er fin og spennende. Problemet er at nabokunstverkene viser en kvinne som rett og slett suger av en mann, og ved siden av der en realistiske skildring av et samleie. en far gikk veldig raskt forbi disse bilende sammen med sin datter i barnehagealder...hun hadde lanbge øyne for å si det sånn. 

Murakamis seksualistere figur i inngangspartiet
Jeg forlot museet med en følelse av ubehag. Det er mulig det er det som er hele hensikten med utstillingen, ikke vet jeg. Det er også ganske sikkert at jeg ikke har nok kunnskaper til å vurdere en slik samling overhodet. Men en ting er sikkert: å ta en tur her med barn vil måtte føre til at barn blir konfrontert både med dyreinnvoller, voksnes kjønnsorganer og voksne aktiviteter de nok har hørt om, men ikke sett med egne øyne. Jeg ville tenkt meg om flere ganger før jeg tok med meg barna hit. Og det er synd, for det å konfrontere barn med moderne kunst er jo bare positivt! 

For meg kan det virke som om dette er et museum for voksne. Til tross for at museet har en barneklubb, Rasmusklubben, som hadde møte da vi var innom. Er det jeg som er for snerpete, tro?

Jeg legger meg flat for at jeg ikke er en kunstkjenner. Jeg er bare en vanlig kvinne i gata, men er faktisk glad i moderne kunst, og vil gjerne at barn også blir "utsatt" for ulike kunstuttrykk. Min konklusjon blir likevel at dette museeet ikke passer for små barn, og i hvert fall ikke for de sarte sjeler. En famlieutflukt hit vil naturlig nok måtte resultere i noen samtaler med barna. Samtaler som de voksne kanskje hadde ønsket å vente noen år med. Det hadde vært spennende å høre om andre har erfaringer med å ta med barn hit. Kanskje dette museet burde hatt en anbefalt aldersgrense på 10 år?