søndag 21. oktober 2012

Astrup Fearnley-museet: ikke for barn?

Lørdag formiddag en regnfull høstdag i Oslo. Hva skal vi finne på? Etter litt drodling fant jeg og kjæresten ut at dagen passet ypperlig til et museumsbesøk. Begge var barnefri, og hadde litt tid for oss selv.

Det at vi ikke hadde barn med oss, skulle vise seg å være et lykketreff. Vi besøkte nemlig det nye Astrup Fearnley museet på Tjuvholmen. En kunstsamling plassert i et arkitektonisk vakkert bygg, omkranset av Oslofjorden og Oslos mest fasjonable boligstrøk, porschebutikk, restauranter og rikfolk.

Museet var proppfullt av mennesker, det var lange køer foran billettsalget, og paraplyene var oppstilt ved inngangpartiet. Våte og kalde osloborgere gledet seg nok til å oppleve en av byens kunstattraksjoner. Med liten kunsterfaring stilte vi oss forventningsfulle opp i kø og betalte våre 100 kroner i inngangspenger. Alt vel så langt. Vi gledet oss. 

Vel innenfor var det masse kunst som vi ikke forstod oss noe særlig på, oppstablede malingspann, malerier med samfunnskritiske tekster, en oppblåsbar delfin med kjeler og stekepanner hengende under, en hund som var blitt til en dørmatte, en merkelig fotballbane med store naivistiske "barnetv"-hoder plassert over og masse annet. Det var i grunn litt morsomt. Vi tullet og tøyset, og jeg tenkte at hit må jeg ta med barna en dag.

Men lenger inn i museet kom jeg på andre tanker. Her fantes også det omstridte kunstverket "Mother and child devided", en delt ku og kalv, ganske groteskt og ekkelt. Hva er det jeg ikke forstod av dette? Hva tenkte egentlig kunstneren her? Hva er koden? De opphengte døde sauene var også egentlig bare ekle. Og sikkert ganske skremmende for små barn.

Mother and child devided


Innstallasjonen av to mennesker klar til operasjon, der bare kjønnorganene er synlige, var nok også et forsøk på å provosere. Enkel sjel som jeg er, klarte jeg ikke å la meg bevege av dette. Noen barn vil nok synes at gullstatuen av Michael Jackson er fin og spennende. Problemet er at nabokunstverkene viser en kvinne som rett og slett suger av en mann, og ved siden av der en realistiske skildring av et samleie. en far gikk veldig raskt forbi disse bilende sammen med sin datter i barnehagealder...hun hadde lanbge øyne for å si det sånn. 

Murakamis seksualistere figur i inngangspartiet
Jeg forlot museet med en følelse av ubehag. Det er mulig det er det som er hele hensikten med utstillingen, ikke vet jeg. Det er også ganske sikkert at jeg ikke har nok kunnskaper til å vurdere en slik samling overhodet. Men en ting er sikkert: å ta en tur her med barn vil måtte føre til at barn blir konfrontert både med dyreinnvoller, voksnes kjønnsorganer og voksne aktiviteter de nok har hørt om, men ikke sett med egne øyne. Jeg ville tenkt meg om flere ganger før jeg tok med meg barna hit. Og det er synd, for det å konfrontere barn med moderne kunst er jo bare positivt! 

For meg kan det virke som om dette er et museum for voksne. Til tross for at museet har en barneklubb, Rasmusklubben, som hadde møte da vi var innom. Er det jeg som er for snerpete, tro?

Jeg legger meg flat for at jeg ikke er en kunstkjenner. Jeg er bare en vanlig kvinne i gata, men er faktisk glad i moderne kunst, og vil gjerne at barn også blir "utsatt" for ulike kunstuttrykk. Min konklusjon blir likevel at dette museeet ikke passer for små barn, og i hvert fall ikke for de sarte sjeler. En famlieutflukt hit vil naturlig nok måtte resultere i noen samtaler med barna. Samtaler som de voksne kanskje hadde ønsket å vente noen år med. Det hadde vært spennende å høre om andre har erfaringer med å ta med barn hit. Kanskje dette museet burde hatt en anbefalt aldersgrense på 10 år?



onsdag 10. oktober 2012

Apefjes av Tor Erling Naas og Sigbjørn Lilleeng

Mens jeg er i gang med å lese tegneserier der tagging er en viktig ingrediens, går jeg like gjerne over til å skrive noen ord om "Apefjes". 

Martin på 13 og moren er stadig på flyttefot. Det er som om de flykter fra noe, eller noen. Hver gang Martin har fått seg noen venner og nesten slått seg til ro, må de flytte igjen. Moren bytter jobber hele tiden, og har minst to eller tre jobber samtidig. Martins far en død.


Ved historiens start har Martin og moren flyttet inn i en grå bygård på Tøyen i Oslo. Martin har begynt på ungdomsskolen. Martin er en ganske vanlig gutt, men på ett område er han helt uvanlig: han har evner ingen andre har. Han kan klatre. Høyt og raskt. Som Superman. Han klatrer opp på de høyeste husene i byen om natten, og tagger. Han tagger et apefjes. Den mystiske taggeren blir omtalt i aviser og på tv, men han blir aldri tatt. Ingen vet at han tagger, bortsett fra moren. Moren forsøker forgjeves å få han til å holde seg inne om natten. Om natten blir Martin som en  superhelt, farlig og fryktløs. Om natten vil Martin ha svar. Han vil bli sett, uten å bli oppdaget.


Martin har funnet en gammel musikkspiller i en av kassene som aldri blir åpnet. Kassene som er fra den tiden da faren levde. Kanskje musikkspilleren kan gi svar på hva som skjedde med faren? Spor 99 fører han tilbake til farens død. Den gang Martin var 6 år gammel, og ikke het Martin, men Miro. Hva har skjedd, og hvem er han egentlig? Hvem eller hva flykter de fra?

Historien tar virkelig av mot midten av fortellingen, da Martin får flere svar på hva som har skjedd med faren. Og da blir det virkelig farlig.

Det er ikke taggingen som er det vesentlige i denne historien. Det viktige for Martin blir å finne alle svarene på hva han lurer på. Hvorfor har hans og morens liv utviklet seg til å bli en katt-og mus-lek?

Tor Erling Naas (Tor Ærlig) har skrevet teksten i denne tegneserieromanen. Sigbjørn Lilleeng har laget tegningene. Begge har mange produksjoner bak seg. Seriedelen er fantastisk vakker, nydelige farger, inspirert av japansk manga. Boken fikk også i 2012 prisen for årets beste tilrettelagte bok for tegninger og design. Det er også en fryd å se hvordan Lilleeng har tenget Oslo by, og bygningene vi alle kjenner så godt.

I "Apefjes" benyttes både tekst og tegning, og sjangeren er en av få tegneserieromaner i Norge. Teksten i prosa forteller historien sett fra Martins synspunkt. I tegneserierutene er synsvinkelen sett utenfra. Det fungerer godt, gir lesingen en dymamikk med ulik hastighetsgrad, der rutene bidrar med fart og spenning mens teksten roer det hele ned. Og fart og spenning er det mye av her. Lesevennligheten er god, men det krever endel av leseren å hoppe mellom den sammenhengende teksten og rutene.



Her er det action hele veien, umulig å stoppe og lese, og skuffelsen er stor på den siste siden da leseren skjønner at ikke alt avløres. Heldigvis er det lovet en fortsettelse om ikke så lenge! Den er forventet i salg fra januar 2013. Jeg er rimelig sikker på at denne boken kan lokke flere til å lese norske tegneserier.



mandag 8. oktober 2012

Drabant av Øyvind Holen og Mikael Noguchi



Året er 1994. «Alle» er opptatt av de olympiske lekene i Lillehammer. Et sted i Groruddalen bor Fredrik, også kjent som «Deks», sammen med sin mor, som må ha to jobber for å tjene nok til å brødfø seg og sin sønn. Fredrik går på videregående, men der gjør han alt annet enn skolearbeid. Han er trøtt, lei og søker spenning andre steder. 

Tilfeldighetene fører han sammen med Victor, også kjent som «Senc». Victor drømmer om Den Store Piecen. Den som vil bli beundret i all ettertid, som vil gjøre dem berømte og beryktede. Etter hvert blir også Fredrik kjent med Victors kjæreste Camilla, og et trekantdrama er under opptakt.

Samtidig har Oslo kommune innført nulltoleranse mot tagging. All tagging blir fjernet så fort det blir oppdaget. Taggerne straffes med bøter eller fengselsstraff dersom de blir tatt. For Fredrik er det taggingen som gjør dagene utholdelige; her opplever han en intens spenning. Etter hvert tar vennskapet med Victor en mer alvorlig vending, og han vikles inn i både narkotikasalg og vold. 

«Drabant» er en vakkert illustrert tegneserie som skildrer et tøft miljø i Groruddalen på 90-tallet. Som innfødt grorud-døl må jeg si at jeg ikke kan kjenne meg igjen i miljøet, men noen andre vil nok være av motsatt erfaring. Uavhengig av dette er det blitt en flott tegneserie som mange vil ha stor glede av. Språket her er røft, voldsbruken er tydelig og hardt skildret, hele stemningen er mørk og farlig. Tegneserien er lett tilgjengelig, og vil nok få lesere som ellers ikke er de første til å løpe til biblioteket eller bokhandelen. Et positivt tilskudd til litteraturen for ungdom i så måte.

Tegneserien avsluttes åpent, og vi venter på en fortsettelse. Jeg håper neste bok i serien vil bringe frem mer håp, noen flere lyspunkter og et mer positivt syn på det området jeg selv er vokst opp i. Vi som bor i Groruddalen savner gode historier med en positiv vinkling på området. Dette er ikke et godt bidrag i så måte. Men det er nok heller ikke intensjonen bak tegneserien. Det er bare litt trist at det også denne gangen settes spørsmålstegn ved oppvekstmiljøet i denne dalen.

Tegneserien er også et debattinnlegg i saken om tagging og graffiti. Dette har jeg ikke gått så grundig gjennom nå, men forfatteren Øyvind Holen har flere bøker seg om hip hop miljøet (blant annet» Hip Hop-hoder» ), graffiti og tagging. Forfatteren har også inngående kjennskap om Groruddalen, og har skrevet om dette området tidligere i boken «Groruddalen-en reiseskildring».  
Illustratøren har også illustrert den grafiske romanen til Arne Svingen, «Dager jeg har glemt».
Han har også en svært gjennomillustrert webside, som er er en fryd for øyet. Vel verdt et besøk!

Se også denne filmen på youtube for inspirasjon!